Utskrift fra Fiskeforum:

Forbanna nybegynnerflaks

Hvorfor er det slik at man kan stå år etter år, time etter time, i regn, kuling og snøstorm for å ta storfisken, uten å ta den. Men tar man med seg en nybegynner, kan du være sikker på at han får rekordfangst?

Av Frank Barth-Nilsen 07/11-04

I mange år har jeg startet fluesesongen i Sandebukta så fort isen går. Både fordi jeg merker at jeg trenger turene som mentalhygiene, men også fordi jeg vet at det går stor sjøørret i området. Jeg har bare ikke fått den.

For noen år siden fikk jeg en ny kollega som ga uttrykk for at han kunne tenke seg å være med på en tur. Han hadde riktignok ikke noen erfaring med fluefiske på sjøen, men jeg lovte å stille opp med både kunnskap og fluer.

Hvorfor? Hvordan er det mulig at en fersking som er med på sin tredje tur får på drømmefisken?
De to første turene ble avviklet med et par måneders mellomrom. Kollegaene syntes det var litt kaldt og surt. I begynnelsen av april ble han med på nok en tur. Vi startet rett før det grånet på kvelden. Utstyrt med både kaffe, kjeks og sjokolade ble det en koselig start på turen. Som vanlig fikk jeg også et par akseptable ørreter, men ikke noe stort. Når det nærmet seg midnatt, var vi i ferd med å fiske oss inn mot parkeringsplassen. Endel småpene torsk og noen sjøørret var resultatet. I bekmørket hørte jeg plutselig at noe skjedde rett bortenfor meg. Stanga til min petribror sto i helspenn. Etter 10 minutter fanget hodelykta opp en en kjempebuk som rullet seg på utsiden av mårbakken. Kjempefisk!

Jeg kjente at jeg slet med meg selv. For det første var jeg opptatt av at vi skulle få fisken på land. Håven var alt for liten. For det andre kjente jeg en bitter smak bak på tunga. Hvorfor? Hvordan er det mulig at en fersking som er med på sin tredje tur får på drømmefisken? Det siste tiåret har jeg jaktet systematisk både tidlig og sendt. I kuling, regn og snø. DET ER BLODIG URETTFERDIG!

Vi fikk fisken på land. En smellfeit sjøørett på 3,6 kilo. Tatt på mine spesialfluer. Min petribror visste også å gni salt i sårene. Det gjør han fortsatt.

Midt i elendigheta, har 3,6-kilosen før med seg noe positivt også. Før fartet jeg stort sett land og strand rundt alene. Jeg innrømmer det. Jeg snakket ofte med meg selv. Mange ville nok ha karakterisert meg som en einstøing. Nå er som regel min petribror med. Det er hyggelig og sosialt. Vi tar oss jevnlig pauser, sladrer litt og nyter omgivelsene. Slik sett har jeg nok fått en ekstra dimensjon over ørretfisket. Men urettferdig er det like fullt. Det er kanskje det som er så spennede med fluefiske.