Redd for laks?

Jeg har sett dem mange ganger. Lakseidiotene. De som bruker mesteparten av sommeren på en eller annen laksecamping i håp om å få den virkelig store laksen. Kan det hende meg?

Av Frank Barth-Nilsen 28/06-06

En gang i året er jeg på laksetur med gutta. Vi har så langt vært på fire turer. Hver gang kjenner jeg at frykten ligger på lur. Frykten for å få laks - stor laks. Egentlig er det vel ikke selve laksen jeg frykter, men framtida etter at laksen er dratt på land.

Laksevallet vi leier egner seg best for sluk- og markfiske. Derfor fisker jeg stort sett med fluestang. Det minsker risikoen for å få laks. Minsker riskoen for de konsekvensene som vil måtte følge av en storfisk.

En av gutta har fått laks på hver tur vi har vært på. Ikke noe stort - grills - som ser ut som litt ekstra sølvblank ørret. Det har vært med på å dempe frykten. Derfor tok jeg med slukstanga på siste tur - litt usikker på om jeg nå egentlig ønsket å få en laks.

Vallet vi leier ligger øverst i Numedalslågen. Laksen går ikke lenger. Resultatet er at den blir stående i en stor pool ved utløpet av et kraftverk. Jeg husker fortsatt første gang vi kom til vallet.  Vi hadde ikke kommet ned til elva engang før vi så laksen som hoppet og spratt. Det så ut som en stim med delfiner som rullet seg i poolen. Vi var fjetret. Og vi har helt sikre på at vi skulle få masse laks. Slik gikk det (heldigvis) ikke. Fargen på laksen som står i vallet, viser at den har stått der lenge. Den er vanskelig å ta.

Ved årets tur var jeg tidligere ute enn de andre gutta. Vel vitende om at jeg kom til å ha minst en time for meg selv, lurte jeg ut slukstanga. En nykjøpt Møresild var innkjøpt for anledningen, og hjertet banket lett da jeg kastet ut første gang.  Det er en kjensgjerning at de første kastene ofte gir resultater. Jeg kikket derfor engstelig etter sluken da den nærmet seg land. Og som jeg fryktet - en laks fulgte etter. I befippelsen begynte jeg å løpe langs land med Møresilda hengende i vannskorpa. Det var ikke mulig å sveie inn mer snøre, så løping var den eneste løsningen. Laksen fulgte etter en liten stund, men ble etter hvert uinteressert og forsvant ut i poolen.

For meg var hendelsen en liten pekepinn på hva som kan skje dersom jeg skulle få en laks. Jeg og ikke minst familien sliter nok som det er med ørreten. I sommerhalvåret blir jeg tilnærmet umulig å ha med å gjøre dersom jeg ikke får minst en ørret-tur i uka. Og den største ørreten jeg har tatt på fluestang er to kilo. Småtteri i forhold til laks på fem, ti eller femten kilo. Derfor er jeg livredd for laksen. Skulle jeg slumpe til å få en laks på ti eller femten kilo, ville trolig både familielivet og jobben måtte seile sin egen sjø. Selv om jeg bor i Drammen, hadde jeg trolig booket meg inn på Hokksund Båt & Camping for hele sesongen. Og hva hadde skjedd med ørret-fisket? Etter mange år med kontroll-problemer har jeg funnet en gylden middelvei som både jobben og familien aksepterer.

Derfor fisker jeg med flue, når sluk og mark gir best resultat. Derfor passer jeg alltid på at gutta ror meg ut til ei lita øre, bare iført vadere og fluestang. Der står jeg som regel mesteparten av tida, på trygg avstand fra slukstanga og laksen…

Utskriftsvennlig versjon